Prioritering er stadig et tema jeg kommer tilbake til. Omtrent daglig, i alle fall ukentlig, tenker jeg på hvordan jeg skal klare å få til alt jeg vil, ønsker - og mange ganger bør og må – og hvordan jeg skal få tiden til å strekke til. Jeg snakker sjeldent om tidsklemma. Ordet er oppbrukt, og det er heller ikke et ord jeg liker. Jeg har ikke som mål å fremstå som noen travel viktigper-person. Mine idealer strekker seg mer i retning av livsro, sjelefred, langsomhet og mennesker og utfoldelse. Det er nå likevel en gang slik at jeg opplever balanseringen mellom gjøremål, plikter, kvalitetstid med nære personer, husarbeid, oppussing, arbeid, interesser og omsorg for andre, som en stadig tilbakevendende utfordring. Fordi alt krever sine ulike doser med noe jeg skulle hatt mer av. TID.
Hvis man skal ha noe å leve av og i tillegg ha litt ekstra til opplevelser, hus og hjem, gaver, tilstelninger og reiser, så må man arbeide. Er lik: Behov for TID. Her går mye tid med. Men det å ha en jobb er ikke bare tidssvinn. Man får brukt mye av seg selv om man jobber et sted som gir trivsel og utfoldelse.
Herr Amélie og jeg er opptatt av å ha det godt sammen, og vi prioriterer hverandre høyt. Vi skulle gjerne hatt mer TID, men vi klarer i alle fall å finne gode pusterom og ha kvalitetsstunder sammen. Dette er en selvfølgelighet for oss, men man kan også kalle det vedlikehold og velstell av noe verdifullt som heter parforhold. Dette er viktig, og kommer ikke på noen måte til å prioriteres ned.
Litt TID alene skal man også ha. Jeg kobler best ut med en god blanding av langsomhet (skriving, musikk, matlaging, gåturer, sykling, interiørblader eller kræsjlanding i kurvstolen min) og kreative interesser (planlegging av interiør, foto, blogging, rydding, skriblerier o.l). Jeg innrømmer gladelig at etter at jeg møtte min kjære, har behovet for farting minket betraktelig. Noen kaller det å bli etablert, andre kaller det å falle til ro.
Jeg stortrives hjemme i vårt eget hus, enten det bare er oss eller vi har venner på besøk. Hjemmet er mine omgivelser. I akkurat dette huset planlegger vi å bo i ti, femten, kanskje alle år. Behovet for restaurering av et velbrukt barndomshjem, kombinert med et yrende ønske om å forme det slik vi vil, har munnet ut i oppussingen av hele 1.etg. Det er gøy, det er spennende, men det tar TID. Herr Amélie er snekker og gjør det meste selv. I tillegg til å jobbe mer enn 100 % ellers, kommer jobben med huset på toppen. Ansvarsfordeling er naturlig når fagmannen står for snekkerier, så jeg har meldt meg til å ta alt av ”husmorarbeid” som klesvask og bretting, middagslaging, oppvask og kjøkkenrydding i akkurat denne perioden. I tillegg betaler jeg regningene, handler mat, tar viktige telefoner, er interiørarkitektansvarlig og hjelper til som godt jeg kan med den praktiske oppussingsbiten. Alt dette tar TID. Vi har valgt det selv, men det er likevel nødvendig mht restaurering og vedlikehold.
Vi bor ved siden av svigers, og opplever det som en berikelse å ha et godt forhold og naboskap med nær familie. Ikke alle har det. Min svigermor er syk. Hennes demens har utviklet seg på en slik måte at hun er inne i en turnus med tre uker kortidsopphold på hjem og to uker hjemme. Slik situasjonen er nå, merker vi at svigerfar trenger avlastning av og til. Dette er ikke noe han krever, men vi ønsker å hjelpe dem og ser på det som naturlig. De to har investert mye tid og kjærlighet i min kjæres eget liv, og etter hvert også mitt. Ved siden av noe hjelp, spiser vi stadig middag der og er på besøk. Dette faller naturlig og er en viktig del av vårt liv. I tillegg til foreldre og svigerforeldre, har vi søsken med familie og annen slekt, som vi på en eller annen måte har kontakt med – selv om dette også skulle vært oftere.
Venner betyr mye for oss. Vi skulle ønske vi hadde hatt mer fritid til å se alle oftere, men innser at alle er litt travle i perioder. Likevel har vi en del venner og vennepar vi ser jevnlig. Vår vennekrets har utvidet seg betraktelig etter at vi møtte hverandre, og det har falt naturlig å ha mer kontakt med noen, mindre med andre. Det ligger ikke noe veldig bevisst valg bak dette, men det har lagt seg slik av naturlige årsaker. Likevel føler jeg enormt på alle jeg ser altfor sjeldent. Jeg besøker stadig folk både her og der, men det blir liksom så lenge mellom hver gang – nettopp fordi man har mange relasjoner å pleie. Jeg har også vennskap jeg ønsker å ”friske opp”, gjenoppta, men bærer på usikkerhet og utsetter den første kontakten. Jeg har ofte tenkt at jeg ikke er en konfliktsky person, men kanskje jeg er det likevel? Jeg er redd for avvising, redd for at folk skal si ”jasså-NÅ-kommer-du-og-tar-kontakt”, redd for at noe litt ømt, skal bli mer ømt – selv om alt jeg vil er å møtes på nytt, lytte og dele fra hjertet. Når tiden likevel er en prioriteringsutfordring, blir det lett å utsette bestemmelser og initiativ som egentlig er viktige. Jeg ser at dette er en av mine svake sider, som jeg er nødt til å jobbe med. Jeg har et vegringsproblem.
Å ha interesser er viktig. Det er en lærdom jeg tok innover meg etter at jeg opplevde å møte veggen (- noe du kan lese mer om HER). Alt i livet kan ikke være plikt. Interesser sier noe om hvem du er, hvor du vil, og hvilke talenter du har. Jeg har tro på å både utvikle og bruke talenter. Det vil åpne dører, bety noe for mennesker, og som en bonus; gi livsglede. Man trekkes mot områder man mestrer og ting som gir en noe. Jeg har funnet mine. De viktigste er skriving/ formidling, gode samtaler med mennesker, litteratur og utøvelse av estetisk kreativitet som interiør og foto. Under samtaler med mennesker, hører også hjelp og omsorg. Noe inni meg ønsker å hjelpe folk som ikke har det så greit. Alt dette, gjør at livet mitt føles rikere. Livet får mer mening.
Det vil sikkert være de som tenker at man heller burde dele ut suppe til narkomane eller rydde mer hjemme (alt ettersom hvilke verdier man har), men for meg er ikke dette en motsetning til interesser. Man kan engasjere seg i hjelpearbeid, dra på bistandsreiser eller ha fadderbarn, selv om man bruker tid på foto og blogging. Rydding og plikter kan balanseres opp mot hobbyer og ting som gir en glede.
Et område jeg ikke har nevnt, men som er en stor del av livet mitt, er troen min. Denne føler jeg glir inn som både bakgrunns- og forgrunnsteppe for valg, refleksjoner og handlinger. Bønn kan jeg gjøre når som helst, og dype samtaler om tro, gjør jeg med mennesker jeg møter jevnlig. I så måte, opplever jeg ikke tidsutfordringen så sterk i forhold til dette området, men jeg skulle nok ønske jeg hadde mer tid til å finne ut av områder jeg går og grubler mye på.
Livet er ikke svart-hvitt. Kunsten er å finne en måte å kombinere alt sammen på, en kunst man kanskje må bruke et liv på å lære. Det er vel derfor jeg har behov for å reflektere litt rundt dette. Jeg har innsett hva som er viktig for meg der jeg er nå i livet, men jobber for å klare å prioritere riktig. Det ER virkelig en kunst. Jeg tror jeg lever med en slags iboende søken inni meg, en trang etter å finne det gode liv. Dette livet består av både arbeid og hvile, plikter og interesser, gode relasjoner og alenetid. Og selvsagt skal man ha ro rundt koselige måltider, få i seg nok søvn, og aller helst trene litt. Når skulle jeg ha TID til å fly på treningsstudio egentlig?
Hm…
Vaskerommet er enda en gang fylt opp av hauger med nyvaskede klær som skal brettes, sorteres og legges på riktige plasser.
Jeg har en bunke norsktentamener og grammatikkprøver som må rettes ferdig.
I løpet av uka skal en del småting avklares i forhold til oppussingen.
Kjøkkengulvet har nok en gang blitt fullt av pussestøv og betongrester etter at det gamle ble badet ble revet. Vasking neste!
Har jeg svart på meldingen fra storesøster? Og ikke minst spørsmålet fra min venninne i forhold til bryllupet i august?
Når ringte jeg broren min sist?
Er det ikke egentlig altfor lenge siden jeg har sett han og kjæresten?
Og venneparet vi lovte å besøke for to uker siden? Og hun jeg sa jeg skulle prøve å få tatt meg en tur til denne uken?
Og herlighet! Hvorfor-har-du-enda-ikke-sendt brevet som har ligget klart lenge?
På kjøleskapet ligger lappen til svigerfar som jeg trenger for å bestille togbillett for han.
På kjøkkenbordet ligger en bunke med post jeg må se over, ting som skal kastes, og takkekort som burde vært sendt for lengst.
Jeg må huske å ringe tannlegen for å oppgi nytt etternavn (som jeg har hatt i snart åtte måneder...)
Aller helst burde jeg tatt en middagshvil idag, fordi jeg fikk for lite søvn i natt.
Jeg jobber, organiserer og står på, skriver takkekort på takkekort, ringer den ene og den andre, bretter, rydder, retter, maler, ordner og fikser. Innimellom alt dette - ofte egentlig - har jeg deilige avbrekk og koselige stunder fulle av sjelefred. Jeg spiser god mat, hviler og sover - for det må man jo. Likevel tenker jeg stadig over alt jeg ikke får gjort, og lurer på om jeg prioriterer riktig? Jeg kunne jo for eksempel heller rettet prøver enn å ha sittet to timer i kurvstolen med interiørblad og kaffe? Og jeg burde jo kanskje heller sykle til postkontoret å poste brev enn å tralle rundt i skogen og plukke blomster? Eller for den saks skyld - malt siste strøket på vinduet istedet for å skrive dette innlegget?!
Jeg har ingen fasit, men erkjenner at det er viktig å tenke gjennom disse tingene. Jeg innser at jeg stadig feiler og ofte prioriterer feil, men tenker at jeg skal være raus med meg selv, og gi meg selv… TID til å finne ut av ting.
Ja - det skal jeg!
Innspill på tema mottas med stor interesse. Ikke bare respons, men egne refleksjoner, tanker og lignende erfaringer.
