Om å få livet snudd på hodet

Vi har så mye å være takknemlige for. Det er lett å ta livet - med alt hva det innebærer - for gitt. Altfor ofte syter og klager vi, er misfornøyde, bekymrer oss, henger oss opp i ting som ikke går helt som de skal... Det er jo menneskelig. Det er umulig å være glad og positiv hele tiden. Men det går an å jobbe aktivt med å være takknemlig, fokusere på alt som er godt, hige etter å utvikle seg, leve livet langsomt, glede seg over de små ting. Det er et fokus jeg har hatt i bloggen min i lang tid, og som jeg ønsker å fortsette å ha.

For en tid tilbake skrev jeg om at ting plutselig kan snu (HER). Ett øyeblikk kan forandre alt. Noen ganger blir man minnet om dette når man kommer over historier om mennesker som har fått livet snudd opp ned.

I går fikk jeg en koselig kommentar fra ei som heter Linda. Jeg ble nysgjerrig og klikket meg inn på hennes side. Etter å ha scrollet meg nedover og lest litt om hverdagslige ting, oppdaget jeg at hun hadde amputert beinet. Hvorfor? tenkte jeg. Jeg fant ut at hun hadde skrevet historien sin i en serie på flere deler, og ble sittende og lese hele - totalt paff, fengslet, oppslukt og rørt.

For en utrolig dame! For en utholdenhet! For et mot og kampvilje! Hun følte det nok ikke slik underveis, men jeg sitter igjen med en opplevelse av... Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare det. Jeg blir bare inderlig rørt.

Idag vil jeg tipse dere å gå inn på bloggen Om å få livet snudd på hodet (med undertittel: Med én fot mindre, men med et helt liv mer) og lese hele historien til Linda. Den finner du HER. Scroll deg nedover til Del 1 og begynn å lese der. Sett av god tid: Serien er på 13 deler. Og så vil jeg råde alle til å være takknemlig for alt som er godt i livet deres.

Du kan forøvrig trykke på etikettene under dette innlegget for å lese mer om takknemlighet, livskvalitet, livet og de små ting.

Bildet er lånt fra Lindas blogg.

10 ting du ikke visste om Amélie

For lenge siden ble jeg oppfordret til å lage en slags ti punkter om meg selv-liste. Jeg tenkte ja, men gjorde det visst aldri. Selv er jeg veldig glad i å lese lister og punkter om andre; det oppdaget jeg da jeg var inne på Løvetann sin blogg i stad. Jeg lager derfor en liste, i god tro på at noen der ute finner det interessant å få noen behind-the-scenes-opplysninger om Amélie. Har prøvd å finne en slags balanse mellom trivielle, merksnodige og mer juicy ting.

♥ Jeg elsker kombinasjonen høst/ mørkt ute/ stearinlys/ god kaffe/ døsig jazz i bakgrunnen/ fine mennesker/ verdifulle møter. Åh!

♥ Jeg har aldri sett en hel James Bond-film. (Slå den!)

♥ Blant venner er jeg kjent for å ha utrolig mange egne ord, uttrykk og betegnelser på ting. Finner jeg ikke et ord for noe, lager jeg et. ILO, mohammed-acrylgenser og polakksveis er bare tre blant mange.

♥ I en alder av 27 år ”spionerte” jeg på huset til han jeg var forelsket med; dvs dro opp til gata der han bodde sammen med en kollega og durte sakte forbi i 30 km/t. Jeg var så utrolig nysgjerrig på alt ved han! Det hører med til historien at vi er gift i dag. (Kanskje jeg skulle dra fram lovestoryen vår igjen? Vi har jo snart jubileum!)

♥ Jeg er og blir et B-menneske.

♥ Jeg er nesten sykelig opptatt av bakhoder. Er dypt fascinert av masai-hoder, pene profiler, store bakhoder (som i pent/stort. Alien light, om du skjønner). Det første jeg la merke til ved mannen min var hodet hans. Jeg er også blitt ertet en del for utsagn som ”Sjekk det hodet ’a!” En annen morsom hode-historie stammer fra min lærerkarriere og skjedde i klasserommet i en 7.klasse en gang. En elev med litt dårlig impulskontroll ble en gang sint på meg for at jeg stod i veien for tavleskriften og brølte høylytt ut: "Fløtt det schvææære hue' ditt!" - hvorpå jeg snur meg rundt fra tavla og sier lykksalig: "Sa du stort?" ;-) Det hører nemlig med til historien at jeg hverken har masai- eller stort bakhode.

♥ Dette punktet er HELT beyond all fornuft. Når det ringer noen og spør om jeg vil delta på en spørreundersøkelse eller gallup, sier jeg alltid ja. Jeg får nemlig gode frysninger (!) når jeg deltar på spørreundersøkelser over tlf. Helt sykt – men sant. Fatter og begriper det ikke selv.

♥ Jeg er meget svak for sjokolade. Dette medfører at Mr Amélie og jeg har inngått en deal om at han må gjemme sjokolade - alternativt stifte igjen åpnede pakker - i perioder jeg prøver å være sunn.

♥ Jeg har sjekket opp en fyr jeg fikk ekstrem vibbe-kontakt med på Meny en gang. Sånn ca i 2003. På VELDIG finurlig vis, klarte jeg å finne ut hvem han var og hvor han bodde. En kveld i mørket la jeg en lapp på bilruta hans med påskriften ”Er du singel?” Intet mer. Det skal sies at jeg noen dager senere fikk en sms fra et ukjent nummer. Fyren hadde selv jobbet i kulissene på finurlig vis. Det hele var utrolig spennende. Jeg var latterlig betatt av en ukjent fyr og var tilfeldigvis i en veldig "stort-behov-for-å-gjøre-noe-sprøtt-fase". (Jada, mamma. Jeg vet du er glad for at det ble Mr Amélie som jeg endte opp med. Og det er jeg også.)

♥ Jeg fødte med dyne og ullvang-sokker! (Frøs pga epiduralen…)

Jeg sender herved oppfordringen til alle bloggere som skulle føle seg kallet til å dele litt info om seg selv. Og inkluder gjerne noen spenstige detaljer.

Den fine skogen

Vi er så heldige som har en fin skog å vandre rundt i like ved oss.


Der er det høye trær, en fin landevei og stier på kryss og tvers.


Elever sykler til og fra skolen, sporty pensjonister med q-tips-bein jogger stadig forbi, og innimellom møter vi hele skoleklasser eller barnehager på tur.


For en mamma med permisjon er skogen et yndet sted for tiden.


At det er høst, lukter godt ute og bladene begynner å falle av trærne forsterker hverdagstakknemligheten enda noen hakk.


Hurra for skogen! Den skal flittig benyttes hver uke i år :)




Bildene i innlegget er tatt av meg og stammer fra én kveldstur og én dagstur i skogen denne måneden.

Første tur med toget

En gang må være den første. Dette er et bilde fra fra Jespers første tur med Nsb. Riktig så koselig!

Dagens smil

Det er alltid spennende å tenke og fundere på hva våre små håpefulle vil interessere seg for, like og ha talenter for når de vokser til. Denne babyen har helt klart teft for dansing à la Beyonce! Jeg smiler langt ned i hjerterøttene!

På vår vei til ydmykhet

Hvorfor har mennesker så lett for å dømme?
Hvorfor vurderer mange andres liv ut fra sitt eget?
Sitter de på fasiten?

Hvorfor har vi så lett for å synse og mene så mye om andre?
Om deres måter å gjøre ting på?
Om deres valg og avgjørelser?
Vet vi alt om andre?

Hvorfor slenger vi ut bedreviterutsagn om andres liv
når vi nødvendigvis ikke kjenner eller kjenner til
bakgrunner
historie
sykdommer
familiesituasjoner
fortid
forutsetninger
livssituasjon?

Hvorfor skaper noen skiller ved å ytre seg om
at andre er annerledes?
Annerledes enn hvem?
Enn dem selv?
Enn deres familie
omgivelser
meninger
vaner?

Hvorfor lar vi ikke det ukjente,
det vi ikke forstår eller er enig i
Være springbrett til ny viten?
Til å bli bedre kjent
Til å forstå litt mer?

Til å
nærme oss?

***

Noen spørsmål som har romstert rundt i hodet de siste månedene. Både på grunn av egne situasjoner jeg har stått i - og andre menneskers historier om skiller, forutinntatthet, besserwisser-tendenser og annet. Det synes som om vi mennesker har det i oss; dette med å mene så mye om andre, stemple, stigmatisere, skape skillelinjer. Hva kan vi gjøre for å bli bedre til å nærme oss andre? Til å forstå? Til å ikke skape følelser av annerledeshet hos andre mennesker?

Helt uavhengig av disse romsterende tankene, fant jeg denne kløktige formuleringen hos Minneapolis tidligere idag i det velskrevne innlegget Tullediagnosene fibromyalgi og ME (som jeg forøvrig anbefaler å lese):

"Jeg er for å ha meninger om ting uten å ha relasjon til det, men da bør man være litt ekstra ydmyk når det kommer til kunnskap, tenker jeg".



The photo is found HERE.

Mandagsrapport fra en nytende mammadame

Det er mandag, og sola skinner. Har sovet sånn passe kort/lenge, ammet lillemann og rukket å ordne meg litt. Skal på lunsj til ei venninne som har fri idag og gleder meg til både koselig prat og trilleturen bort.

De siste ukene har Jesper og jeg gjort utrolig mye hyggelig. Jeg har kommet i en kjempefin barselgruppe, vært på både barseltreff og truffet noen av dem utenom. Vi har vært på babykino og Trill & Trall (babysang), jeg hatt mye besøk, vært på besøk, gått lange trilleturer, handlet i byen, kost meg på kafé med andre mammavenninner, nytt været på verandaen mens lilleknert har sovet under epletrærne ved siden av, sovet ut de dagene jeg har trengt det, ryddet litt (det gjør jeg når han sover), lest bøker (når jeg ammer), bakt kaker (med han i bæresjal på brystet)...

Hver dag føles som en gave - og innebærer kvalitetstid og mange koselige stunder med Jesper. Jeg regelrett storkoser meg med permisjon om dagen. Tenk at vi har den muligheten her i Norge. Det er jo fantastisk! Selvsagt går dagene i ett, og fokuset er jo på lilleknert og hans ve og vel. Men nå som jeg er mer vant og rutinert, finner man sine måter å kose seg på. Jeg har fulgt andre mammadamers tips om å nyte hver dag (for-tiden-går-jo-fort-og-denne-tiden-kommer-aldri-tilbake). Jeg kjenner virkelig at jeg GJØR det, og det er en nytelse i seg selv.

Og - som dere skjønner, er jeg inne i en god bloggesteam om dagen. (Men er det noen som leser? ;-) Og hva vil dere eventuelt høre mer om? Vil gjerne høre fra dere lesere! Det blir såklart mye om lilleknert, men det skal nok bli litt flere filosofiske sprell her også. Ha en god mandag, da! Måtte den være alt annet enn blå.

Siden det er mandag, slenger jeg inn Veronica Maggios Måndagsbarn. Søt og funky!

Corinne Bailey Rae: Put your records on

Man får jo rent lyst til å dra på sykkeltur med alle sine gode venninnner når man ser dette! I behagelig, vakkert sollys og med store trær som kaster skygger ned på en støvete landevei. Og med piknik-kurv på bagasjebrettet. Og franskbrent kaffe på termos. Og sløyfe på styret. Langs åker og eng. Idyll! Et tips for alternativ sommerfest til neste år? Høst-sykkeltur duger også bra. Inspiring!

For en annen sangsnutt med Frk Bailey Rae, hopp HIT.

God søndag alle mann!

Reprise: Verdifulle møter

Apropos 'verdifulle møter' som jeg nevnte i forrige innlegg. For tre år siden skrev jeg en tekst om dette. Har tenkt en del igjen på hvor verdifullt det er å oppleve slike menneskelige møter. De betyr så mye. Jeg tror rett og slett jeg må kjøre en ny reprise igjen, jeg.

***

Jeg har tenkt litt på dette med verdifulle møter i det siste. Møter i form av varige vennskap. Plutselige øyeblikks-møter i en park eller på en kafé. Møter i form av en spennende samtale med en ny person. Mennesker som i viktige perioder betyr ekstra mye og får stor impact på livet ditt. Møter du ikke har planlagt. Sterke sjelelige bånd. Møter i form av gjensidig takknemlighet. Skriftlige møter og møter "live".

Jeg har tenkt på alle menneskene jeg har møtt gjennom mitt 27-årige liv, og hvor mye enkelte har betydd for meg. Noen fikk impact uten å vite om det. Andre mennesker har dratt flyktig videre, men avtrykket finnes fortsatt. Kanskje så jeg de bare én gang. Likevel husker jeg samtalen. Ordene. Noe ble igjen og talte til meg. La seg som små filer på minnebrikken i hjertet. Når jeg henter frem bildene, kan jeg fortsatt huske. Øyne. Ansiktsuttrykk. Linjer og spor. Hvinende latter. Sår gråt. Oppstemthet. Ord som forandret. Nye perspektiver. Visdom fra en ukjent. Takknemlighet. Gjensidighet. Sterk kjemi. Deilig flørt. Nærhet. Dybde. Letthet. Livsglans.

Jeg tenker at de som lukker seg inne i seg selv, som gjemmer seg i mørke rom og ikke kommer ut og treffer mennesker, de går glipp av noe. De vet det kanskje ikke selv. Kanskje er det motet som svikter og angsten som overtar - og noe de ikke ønsker å være plaget med. Men noen skulle hentet dem ut fra hulene. Tatt dem med ut og lært dem å oppsøke de verdifulle møtene.

Når man er åpen for å snuse litt på verden rundt seg, blir livet så mye rikere. Mer spennende rett og slett! Man lærer mer. Blir rundere i kantene. Litt mindre navlebeskuende. Litt mere vidsynt. Og så tror jeg i bunn og grunn at man blir litt mer utsatt for å finne lykke. Og det er det vel ingen som takker nei til?

I hvertfall ikke jeg.



Bilde fra filmen 'Before Sunset' som forøvrig anbefales.
http://ruthlessreviews.com/pics4/beforesunset1.jpg

Dagen idag

Idag skinner sola nok en gang, og jeg NYTER livet på alle vis. Har sovet lenge, men ikke så lenge at dagen har kokt vekk. Vanligvis er det "ammings" i fem-tiden, men i natt har Jesper hatt sin andre natt med sammenhengende søvn. I ni timer - deilig! Jeg har ryddet litt, spist god frokost, gått tur til butikken med lilleknerten min, drukket espressokaffe og spist wienerbrød på verandaen med Mr Amélie og den ene av hybelgutta, blitt sittende og prate lenge med sistnevnte (som er en utrolig bra gutt) mens min kjære har fortsatt maling av huset. Generelt har jeg bare slappet av i hver fiber av kroppen og kjent meg glad og rolig.

Er glad for gode mennesker i livet mitt! Er så takknemlig for fine stunder, herlige øyeblikk, lykkeopplevelser og verdifulle møter. Føler meg rett og slett omgitt av dem.

Ekstra glad er jeg i lilleknert som har fått ny pusejakke. Bildet over har litt "mobil-kvalitet", men duger til å vise fram min lille prins. Morshjertet smelter jo fullstendig...

Ha en god helg alle!

Menneskeskjebner på en buss

På vei hjem fra byen idag, tenkte jeg over hvor mange mennesker og historier som møtes på en buss. Til venstre satt en dame med bandasje på hånda og leste et ark med beskrivelser over fysioterapeutiske øvelser for ødelagte håndledd. Hun sukket tungt og testet ut en øvelse. Lengre bak satt en tankefull og trist ung kvinne med slitent drag over ansiktet. Mon tro hva hun strevde med. Foran meg satt en kvikk unggutt og pratet ivrig i mobiltelefon. At han lo høyt og hjertelig for en hel buss, så ikke ut til å bry han. Han virket så trygg på seg selv. Bak i bussen satt noen tidligere elever av meg og pratet og småflørtet. Den ene jenta fniste jevnt gjennom hele bussturen. En gammel mann stirret tomt ut av vinduet. På gulvet stod en pose med noen få matvarer. En dame på rundt femti tittet og smilte mot vogna mi for å få et glimt av Jesper. Hun nikket bekreftende - som for å si at det er herlig å være mor. Jeg smilte tilbake.

***

Det fascinerer meg å tenke over hvor ulike liv mennesker lever. På hvor ulike stadier man er. Det blir så synlig når man sitter der på bussen og smugtitter rundt seg bak solbrillene. Jeg skulle ønske jeg visste mer om ukjente mennesker. I film hender det man hopper inn i tidligere hendelser og historier. Man blir fortalt menneskers bakgrunn med retrospektiv skru. Vips - så skjønner vi hvorfor den ene personen er som den er, og den andre gjør som han gjør. Jeg elsker slike dypdykk og tilbakehopp i menneskers historier.

Der jeg sitter på en varm buss hjem fra byen en tidlig høstdag i september, er det slike tanker som surrer rundt i hodet. I denne bussen møtes høyst ulike mennesker i noen få øyeblikk. Alle er på vei i samme setning. Alle tar samme rute, men livene våre er vidt forskjellige. Retrospektive glimt er en umulighet. Kanskje er det greit å ikke vite så mye om alle og enhver heller. Likevel vandrer tankene... og danner inspirasjon for fremtidige tekster og historier inni én passasjers hode.

Hm.

Bildet over er lånt fra DENNE siden.

Liten tøffing med kule sko

Jesper med nye sko - og mammaen hans...


Liten tøffing med kule "conversesko"... - og dobbelthake :)


De er riktignok fra Mexx, da. Jesper har fått dem av et vennepar og datteren deres.


I believe I can fly...


På mammas fang...

(Det skal sies at disse skoene er noen nummer for store... ;-)

Høstmodus og en liten reprise

Jeg er virkelig i høstmodus om dagen. Elsker denne såvidt påbegynte årstiden! Blir så full av glede, forventning og gode følelser. Har vært ute på en sen trilletur ikveld og levert takkekort. Åh, jeg elsker sene, mørke høstkvelder. Det lukter så godt og er så frisk luft. Jesper blir også rolig og sovner lett når jeg er ute og triller.

I disse høstmodus-tider gjør jeg en liten tekst-reprise. Ingen vits i å skrive et langt innlegg om den fantastiske høsten når jeg har gjort det før. Jeg skrev dette enkle, lille innlegget i 2007. I år er det hverken bryllup i fokus eller oppstart på lærerhverdagen - nå er det mammaperm som gjelder. Like fullt nyter jeg høsten i fulle drag, akkurat som da jeg skrev denne teksten i august for to år siden...

*** På hell ***

Når jeg sitter barbeint ved kjøkkenbordet og spiser sen frokost i pysjen i dag, merker jeg det. Jeg fryser på føttene. Om sommeren, er det klamt og litt varmt, selv når det ikke er sol. Nå merker jeg trekken fra vinduet og kjøligheten i rommet. Beina mine krøller seg sammen i lengsel etter et par varmende sokker, og det slår meg at sommeren virkelig er på hell. Trist, tenker mange. Helt greit, tenker Amélie. At denne årstiden avsluttes, innebærer at en ny kommer: Høsten. Den vakre tiden med oppstart av nytt semester, fine farger og kjølig luft. Min yndlingsårstid.

Hvert år må jeg skrive litt om dette, for det er så merkbart i hele meg. Kroppen min får en slags ny optimisme. Jeg blir full av forventning, inspirasjon i alle fasonger kommer, og jeg går og gleder meg jevnlig. Til et nytt skoleår med elevene. Til nye utfordringer. Til nye høstklær og nye deilige skjerf og vanter. Til mørke høstkvelder med stearinlysstemning i stua og varm kakao eller krydder-te med brune sukkerbiter. Til den gjenkjennelige høstlukten som brer om seg når man går tur sent på kvelden. Til magiske høstdager med sol, blå himmel og lauvtrær i alle farger. Til jentekvelder og restaurantbesøk. Til hverdagsmodus og nye opplevelser. Til adventstid og jul. Ingen årstid bringer frem så mange følelser og stemninger i meg som høsten. Jeg føler liksom at jeg lever litt sterkere. I år står jeg foran en stor hendelse i livet mitt også: Jeg skal gifte meg med den fineste personen på jord! På en kjølig høstdag i oktober skal jeg si ja til min kjære. Så klart det måtte bli høstbryllup! Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg.

Når jeg ser ut av vinduet, er gresset grønt og buskene i blomst. Et nytt skoleår har bare så vidt begynt, og folk går fortsatt rundt i byen og spiser is. Men at føttene mine hutrer lett, sier sitt. Snart er det høst!


Bildet over er fra bryllupsreisen vår til Paris november-07 og er tatt langs Seinen. Se på alle de fine bladene på bakken! :)

Tips søkes: Vognpose

Dun, lammeskinn, ull, fleece. Voksi, Iglo Troller, Odenwalder, Lammy, Easygrow. Valgene er mange når det kommer til vognposer. Kalde høst- og vinterdager kommer fortere enn man aner, derfor spør jeg dere om råd:

Hvilken vognpose vil DU anbefale?

Selv har jeg hengt meg opp i at Iglo Troller (som forsåvidt er den samme posen som Voksi Urban, bare med litt annen design) kom best ut i Den Store Vognposetesten i Foreldre og barn (HER) og Tv2 hjelper deg (HER) i fjor. Samtidig liker jeg Easygrow og har hørt at flere liker denne. Mamma som jobber i barnehage holder en knapp på den tradisjonelle Voksi-posen, andre synes det er mye styr og "bælverk" med alle knytetrådene på denne. I tillegg sier noen at den er stor og tung. Odenwalder kom svært dårlig ut i test, men jeg har hørt flere er provoserende uenig med testresultatet. Lammy selges til kampanjepris på Barnas Hus nå, men denne vet jeg lite om.

Vel, hva sier dere? Har noen erfaring med en av disse - eller med helt andre? Gode som dårlige erfaringer ønskes velkommen. Jeg håper noen tar seg tid til å hjelpe den nybakte amélie-mammaen - og alle andre mammaer og pappaer - med dette :-)

[OPPDATERING: Fant en blogg der en mamma skrev om sine erfaringer med flere ulike vognposer: HER. Kan kanskje være til hjelp for noen. Selv har jeg ikke klart å lande helt på noe enda. Tenke, tenke...]

Være-glad-for-liste

* Livet - akkurat slik det er nå.
* Min kjære og lilleknert. Hvilke gutter!
* De tre fantastiske guttene i naboleiligheten som leier hos oss. For noen herlige leieboere! De skaper liv og sprell - og er bare inspirerende å ha rundt oss! (Må nok skrive et innlegg om dem :-)
* Permisjon! Både det faktum at jeg bor i Norge og har de mulighetene jeg har - og at jeg generelt nyter den.
* At vi endelig har fått begynt å male huset utvendig.
* At det begynner å gå mot høst...
* Det vakre, vakre høstværet! Strålende sol, blå himmel, glimt av kjølighet i lufta. Jeg elsker det! Tanken på alle de herlige dagene som ligger foran, gjør meg glad!
* Barselgruppa mi - flotte, fine jenter!
* At jeg endelig har fått tid til å lese litt igjen. Bruker ammestundene (og litt tid før jeg legger meg) til å lese skjønnlitteratur. Har akkurat fullført "Drømmehjerte" av Cecilia Samartin.
* God kaffe
* At jeg er frisk og fin. Jeg har kanskje noen kilo ekstra å bli kvitt etter graviditeten, men pytt - de skal jeg nok klare å gå av meg!
* Mine nye, fine Kawasaki-sko. Cute!
* At Jesper har tre besteforeldre som lever - selv om vi savner farfar som aldri fikk se barnebarnet sitt...
* Gode venner som gleder meg, byr på seg selv - og hjelper meg til å bli et bedre menneske.
* Gode naboer
* Blogg og facebook - ja, faktisk. Kan aldri erstatte relasjoner i det virkelige liv, men guri så gode hjelpemidler til å holde kontakt med folk, bli oppdatert på folks tanker og liv!
* Alle stundene med Jesper. Byr på lykke, dyp takknemlighet, undring, glede, sjelefred, entusiasme! I love him!


... Og listen kunne i grunnen bare fortsette og fortsette. Jeg er glad og takknemlig!

Bildet øverst er fra bryllupsreisen vår til Paris i november-07. Bildet nederst er av Jesper og er tatt for ca tre uker siden.